tirsdag 2. januar 2018

 Gi Putin fredsprisen
 Bjørn Ditlef Nistad sitt bilde.
Bjørn Ditlef Nistad

Gi Putin fredsprisen
Takket være russisk støtte til landets lovlige myndigheter, det sekulære Assad-regimet, er det islamistiske opprøret i Syria i ferd med å bryte sammen. Det burde i seg selv være grunn nok til å gi Vladimir Putin fredsprisen.

Dersom IS og andre islamistiske terrorgrupperinger ikke var blitt nedkjempet i Syria, ville store deler av Midtøsten og Nord-Afrika trolig ha blitt forvandlet til et islamistisk kalifat. Det ville i så fall ha vært en eksistensiell trussel mot Europa. Islamistisk radikalisme ville ha spredt seg til innvandrermiljøer, og vi ville fått en mengde terroraksjoner på europeisk jord. For å nedkjempe den islamistiske trusselen ville omfattende militæraksjoner, og kanskje også bruk av atomvåpen, ha vært nødvendig. Resultatet ville ha blitt flere titalls millioner drepte mennesker.

Politisk islam er vår tids fascisme. Vår tids kamp mot islamisme kan sammenliknes med kampen mot hitlerisme og fascisme på 1930- og 1940-tallet. I et slikt perspektiv fremtrer Putin som vår tids Winston Churchill.

På 1930-tallet – da store deler av den politiske eliten og befolkningen var krigstrett og håpet at freden kunne bevares ved kompromisser og innrømmelser – innså Churchill hvilken fare den fremvoksende fascismen utgjorde og oppfordret til kamp mot denne faren. Likeledes innså Putin før de fleste hvilken fare islamismen utgjorde. Konfrontert med islamisme, separatisme og terrorisme i Tsjetsjenia var den politiske eliten i Russland etter den første tsjetsjeniakrigen i 1994–96 demoralisert. 

Noen ville bygge en mur rundt Tsjetsjenia. Noen ville forhandle med de tsjetsjenske opprørerne. Noen var villige til å oppgi Tsjetsjenia. Bare Putin krevde full nedkjempelse av det tsjetsjenske opprøret.
I sin halvoffisielle biografi, Første person (2000), forteller Putin om sitt syn på det tsjetsjenske opprøret og nødvendigheten av å nedkjempe det: ”Hard, til og med grusom, sier alle – lite hyggelige epiteter. 

Men jeg var aldri ett sekund i tvil om, og for elementært opplyste mennesker burde det for lengst være klart, at Tsjetsjenia ikke bare dreier seg om uavhengighet for selve Tsjetsjenia. 
Det ville ha blitt brukt som plattform for videre angrep på Russland. [- - -] Hele Kaukasus ville ha gått tapt, det er klart. Dagestan, Ingusjetia og deretter oppover Volga – Basjkortostan, Tatarstan. [- --] 

Hvor mange flyktninger ville Europa og Amerika kunne ta imot om det hele utviklet seg på denne måten, tenkte jeg. [- - -] Og da jeg begynte å sammenlikne omfanget av en mulig tragedie med det som vi idag har der [i Tsjetsjenia], var jeg ikke i ett sekund i tvil om at vi må handle som nå, kanskje enda hardere.”
At dette var en riktig vurdering av situasjonen kan det være liten tvil om. Hadde islamistiske ekstremister fått kontroll over Tsjetsjenia, ville de ha prøvd å underlegge seg Kaukasus og det sørlige Russland, med forvandlig av Russland til en krigssone som resultat. 

Opprettelsen av et islamistregime i Tsjetsjenia ville dessuten ha vært en trussel ikke bare mot Russland, men også mot landets nabostater og hele Europa. Islamismen ville ha spredt seg til hele Kaukasus og de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene. Og Europa ville ha opplevd en mengde islamistiske terroraksjoner.

Idag da det tsjetsjenske opprøret for lengst er nedkjempet, og Tsjetsjenia takket være store overføringer fra sentralmyndighetene er forvandlet til en blomstrende region, virker dommedagsperspektivene Putin trekker opp i Første person uvirkelige. Da Putin kom til makten i 1999/2000, var den islamistiske trusselen mot Russland, landets nabostater og Europa imidlertid en realitet, og det er på ingen måte gitt at en annen leder ville ha klart å nedkjempe denne trusselen.
Det er vanskelig å forestille seg en person som i vår tid har reddet livet til flere mennesker enn Putin. Det er også vanskelig å forestille seg en annen person som har gjort så mye for å redde Europa fra islamisme og barbari. Putin burde derfor være en soleklar kandidat til Nobels fredspris.

Nedkjempingen av det tsjetsjenske opprøret og opprøret mot Assad-regimet har kostet livet til mange mennesker, inklusive uskyldige sivilpersoner, kan det innvendes. Den samme innvendingen kunne ha blitt rettet mot en fredspris til Churchill, som under annen verdenskrig lot britiske bombefly teppebombe tyske byer. Churchill fikk Nobelprisen i litteratur i 1953, men knapt noen ville ha våget å trekke frem ofrene for britiske og allierte krigshandlinger for å protestere mot en fredspris til Churchill. Millioner av uskyldige mennesker ble drept under nedkjempingen av nazismen. Men hadde Hitler og nazistene vunnet, ville verden ha blitt kastet ut i et middelaldersk mørke – og trolig ville også langt flere mennesker ha blitt drept. 

Hva med Ukraina? Det er et stort tema som ikke lar seg drøfte i en kommentar som denne. Her får det være nok å si at det på ingen måte er gitt at en annen russisk leder ville ha opptrådt med den samme grad av realisme og forsiktighet som Putin i forhold til den uhørte provokasjonen Vesten begikk ved å støtte et statskupp som brakte et russiskfiendtlig regime til makten i Ukraina.

Putin vil aldri få noen fredspris av Nato-landet Norge. 
Ved inngangen til et nytt år kan det like fullt være grunn til å filosofere over hvor mye millioner av mennesker i Russland, Midtøsten og Europa skylder Putin. 
Finnes det noen annen person som har gjort så mye for at millioner av mennesker skal få leve i fred og trygghet?

Les mer om realpolitikeren Putin, Syria og behovet for felles innsats for å nedkjempe den islamistiske trusselen her:


Publisert på: https://nistadblog.wordpress.com/
Her publiserer jeg jevnlig artikler om temaer som Putin, russisk utenrikspolitikk og økonomi og samfunnsforhold i Russland.