torsdag 12. juli 2018

Rett foran våre øyne akkurat nå:

NATO går i oppløsning!

Og bra er det!

12 juli 2018

Nato har ingen ting med forsvar å gjøre. Det er en krigsmaskin.

Knut Lindtner

Nato har nå sitt toppmøte i Brussel. Organisasjonen lever nå på kunstig åndedrett. De har ingen fiender eller trusler. De siste fire årene har en prøvet å pumpe opp Russland som en trussel. 

Men det er det motsatte som er tilfellet. Nato bruker mellom 10 og 20 ganger mer til krig/opprustning/utstyr etc. enn Russland. Det er som elefanten sier til musa: «Du truer meg». Både Storbritannia og Frankrike bruker nå mere til krig hver for seg («forsvar» er et misvisende begrep) enn det Russland gjør.


Dette er tallene fra 2016. I 2017 reduserte Russland sine krigsutgifter. Det vil de fortsette med, sier de sjøl.
Det er ikke Russland som har gigantiske militærøvelser på USAs grense. Russlands militære øvelser foregår på deres eget territorium mens USAs forgår alle andre steder enn i USA.

USA står for 3/4 av utgiftene til Nato. De kontrollerer naturligvis organisasjonen fullstendig. Alle de andre landene har større eller mindre statistroller i systemet. Men dette har også en økonomisk pris som USA ikke lenger kan betale. På grunn av de store utgiftene til krigsmaskinen forfaller landet hjemme. Velferdsordninger svekkes, infrastrukturen forfaller osv.

Den viktigste styrende maktpolitiske kraften i USA i dag er det militærindustrielle komplekset – krigsindustrien. Deres interesse er opprustning og krig. Men deres interesser kommer i økende grad i konflikt med de almene samfunnsinteressene i USA. Det er en utvikling som ikke kan fortsette for den truer samholdet innad i landet og dermed landets eksistens. Blir motsetningene sterke nok får en borgerkrigslignende tilstander. Og landet flyter over av tunge våpen fordelt til store folkegrupper – et resultat av våpenindustriens effektive lobbyvirksomhet og USAs særegne historie.

Dette er bakgrunnen for Trumps krav til vasallene (undersåttene) sine innad i Nato. De fleste forstår at en krig i Europa mellom Russland og USA fort vil fort kunne eskalere til en kjernefysisk konfrontasjon. Og da er alt over. 
Det beste forsvaret mot krig er derfor demokratiske velferdsstater, ikke opprustning. 
Et samfunnsmessig samhold og fellesskap vil over tid ødelegge enhver okkupasjonsmakt muligheter og skape betingelser for fredelig samkvem stater imellom. Dette er en sannhet for atomkrigens tidsalder.

Fredelig sameksistens er alternativet til opprustning og konfrontasjon.

USA bruker naturligvis NATO som sitt instrument for militært å holde på den globale makten. USAs storselskaper har interesser i mange land på jorda, både når det gjelder naturressurser og investeringer i produksjonsanlegg og andre profitable tiltak. Når enkelte land ønsker å bruke overskuddet fra sine lands naturressurser for å styrke velferden til sine egne innbyggere, da oppfattes dette som en trussel mot USAs (storselskapers) interesser. I latin-amerika er dette spesielt tydelig. Det finnes nesten ikke et latin-amerikansk land hvor ikke USA har intervenert militært eller stått bak politisk kupp. Snakk om innblanding i andre land!

Og USAs nyere historie forteller om et land som tar seg til rette, først overfor sine urinnvånere, deretter over hele latin-amerika og i dag globalt. Etter at kapitalen er blitt global trengs et instrument til å forsvare kapitalens globale interesser. Dette er drivkraften bak det som kalles globalisering. Det er den globale kapitalens behov for beskyttelse og for nye markeder som skaper betingelsen for kriger – og for instrumentet NATO.

NATO har egentlig aldri hatt noen eksistensberettigelse som forsvarskraft. Arkivene fra det gamle og nå oppløste Sovjetunionen viser at de aldri hadde noen planer om ekspansjon vestover, men var hysterisk redd for nye invasjoner fra vest. Erfaringen de siste 150 årene gjorde en slik engstelse berettiget. Først Napoleons invasjon og deretter to verdenskriger, den siste med mellom 20 og 30 millioner drepte og store deler av landet i grus. 
Mens det altså ikke forelå planer om ekspansjon vestover fra Sovjetunionen var det motsatt i vest planer om ekspansjon østover, f.eks. like etter andre verdenskrig. 
Kapitalkreftene i vest har alltid følt en trang mot å underlegge seg områder og land i øst. Hitler skrev f.eks. om dette i «Mein Kampf» hvor Tyskland skulle skaffe seg «livsrom» (Lebensraum) østover.

Napoleons felttog østover ble en katastrofe. Han tok riktignok Moskva men måtte returnere med halen mellom beina.

I USAs og i NATOs ledelse har en naturligvis alltid visst dette. De har blåst opp trusselen fra øst for å holde liv i organisasjonen. Trusselen har også vært nyttig for krigsindustrien som har vært overøst med stadig nye bestillinger – og dermed fortjenester.

I dag er kapitalismen i krise. De økonomiske motsetningene mellom imperialistiske NATO-land forsterkes. En handelskrig er nettopp startet. EU vil ha sin egen hær for å forsvare (særlig tysk og fransk kapital) sine globale økonomiske interesser. Da kan de ikke samtidig betale for USAs instrument for dette, altså NATO. Disse motsetningene lar seg ikke forene.

Vi vil derfor kunne se et NATO som går i oppløsning og et forsøk på å skape en EU-hær. Opprustning blir det av begge alternativene. Norges dilemma er om vi skal fortsette demoniseringen av Russland i tilknytning til USAs eller EUs militærmaskiner, eller om vi skal satse på et fredelig og lavspent forhold til vår store og fredelige nabo i øst.

Foreløpig er befolkningen så fylt med russerangst av den er villig til å kaste seg i armene på enhver gorilla som lover å beskytte oss.


Men den store økonomiske kinesiske «Marshall-planen» (Den ny Silkeveien) damper vestover. Lukten av penger får de fleste med næringsvett til å tenke på nytt. Det så vi da regjering og Storting glemte nobelprisvinneren fra Kina etter at kineserne satte Norge i den økonomiske og politiske «fryseboksen» noen år.

Daila Lama besøker Norge i 2015. Han måtte nøye seg med møter på lavere politisk nivå. 
Naturligvis ble det offisielt sagt at det ikke hadde noe med Norges nye kinapolitikk å gjøre. 
En lyger når en er nødt, men respekten for politikerne svekkes. Foto: Signe Karin Hotvedt/NRK
Da var heller ikke Daila Lama noen velkommen gjest til fredsprisens hjemland.

Jeg tror at Norge, om vi vender oss mot Russland for samarbeid og avspenning, ikke vil gjøre det fordi det er fornuftig, men fordi det er lønnsomt. Av samme grunn går NATO i oppløsning. 

Organisasjonen er blitt et svart hull som sluker alt rundt seg og som ikke gir noe tilbake.